Tykkelsen på ulike komponenter må bestemmes med rimelighet basert på de totale dimensjonene, materialegenskaper og funksjonskrav til dører og vinduer. Som primære-lastbærende og forankringselementer krever dør- og vindusrammer generelt en tykkelse som sikrer total stabilitet; omvendt må dør- og vindusrammene balansere styrke med vektkontroll for å lette åpning og lukking. For større enheter kan det hende at tverrsnittsdimensjonene til nøkkelkomponenter må økes for å ta hensyn til faktiske strukturelle belastninger.
Finere komponenter, som rister og sprøyter, er relativt tynne; deres primære rolle er å skape dekorative mønstre samtidig som de gir en viss strukturell støtte og romlig inndeling. Design krever balansering av visuell estetikk med komponentstyrke: utilstrekkelig tykkelse kompromitterer stabiliteten, mens overdreven tykkelse kan forringe enhetens følelse av letthet og dens tradisjonelle proporsjoner. For dekorative elementer som utskjæringer og lister, bestemmes tykkelsen av det spesifikke mønsteret og fabrikasjonsmetoden for å sikre strukturell integritet-forhindre brudd eller deformasjon-under produksjon.
Tykkelsen på prefabrikkerte dører og vinduer for historiske bygninger må også ta hensyn til monteringsforbindelser og -installasjonsforhold på stedet. Komponenter må dimensjoneres for å tillate tilstrekkelig plass for tilkoblinger-som f.eks. innstikks--og-tappskjøter, bolter og hengsler-og samtidig sikre at overdreven komponenttykkelse ikke begrenser klaringen som trengs for å åpne dørene eller vinduene. Gitt variasjonene i stil og størrelse på tvers av forskjellige historiske bygninger, er det ingen enkelt, universell tykkelsesspesifikasjon som gjelder for alle prosjekter. Faktiske designparametre bør bestemmes ved å vurdere dimensjonene til den arkitektoniske åpningen, typen dør eller vindu, materialstyrke og tradisjonelle estetiske krav; Målet er å bevare proporsjonene og visuelle egenskapene til tradisjonelle dører og vinduer, samtidig som den sikrer strukturell sikkerhet og funksjonell ytelse.